Du er her

Hvorfor reduserer ikke regjeringen skatt på klær?

Vi betaler millioner i skatt på blant annet sengetøy og babyklær for å beskytte norsk tekstilproduksjon, som knapt nok finnes.
Av Kronikk
Publisert 08.08.2016 08:07

Av Vibeke Hammer Madsen, direktør i Virke og Bror Stende, direktør i Virke Mote og Fritid

Med WTO-avtalen fra 1995 fulgte redusert toll på tekstilvarer. Dette har gitt en stor samfunnsøkonomisk gevinst, i form av mer konkurranse og lavere pris til forbruker. Det har også gitt mer handel med utviklingsland. Derfor har alle regjeringer siden 1995 redusert tekstiltollen – bortsett fra denne.

Staten krever inn drøyt 700 millioner kroner i tekstiltoll årlig. Formålet var i sin tid å beskytte hjemlig produksjon, men det er lenge siden det var noen slik produksjon å beskytte. Det dreier seg altså om en ren skattlegging av tekstilvarer – som rammer norske forbrukere og produsenter i utviklingsland.

Gevinsten for forbrukerne av redusert tekstiltoll er enorm. Prisen på tekstilvarer er halvert siden 1995. Norske forbrukere handler tekstilvarer for omlag 50 milliarder kroner årlig. Skulle de betalt 1995-priser for tekstilvarene, ville de med andre ord betalt 100 milliarder. Prisfallet på klær var størst i perioden 1995-2005, samme periode hvor tollreduksjonene var størst.

En slik besparelse for forbrukerne er også en stor gevinst for AS Norge. Handel har gjort Norge rikere. Størrelsen på norsk eksport og import utgjør en stor andel av verdiskapingen – ja, en større andel for Norge enn for våre naboland. I 1970 tilsvarte både eksport og import om lag 37 prosent av vårt bruttonasjonalprodukt (BNP). I dag utgjør det til sammen 68 prosent av BNP. For de fleste OECD-land ligger dette tallet mellom 40 og 50 prosent. Av de 68 står eksporten for 38 prosent og importen for 30.


Bror Stende, direktør i Virke Mote og Fritid

Handel gjør også utviklingsland rikere. Ingen enkelt endring ville gi større bidrag til å eliminere fattigdommen enn å åpne markedene i de rike landene for varer produsert i de fattige, uttalte tidligere FN-generalsekretær Kofi Annan. Adressen var til WTO og rike land som fortsatt holder seg med toll på blant annet tekstilvarer. Tekstilvarer er mange fattige lands viktigste eksportartikkel. Det er nå åpenbart for alle at det ikke er realistisk med en ny WTO-avtale av samme kaliber som i 1995 eller en avtale som oppfyller Doha-målsettingene for utviklingsland. Derfor må tollreduksjonen skje unilateralt etter bestevilkårsprinsippet. Norske myndigheter kan ikke lenger gjemme seg bak WTO-prosesser – dersom det fortsatt skulle være en unnskyldning for å holde på de 700 millionene.

Regjeringen har også en målsetting om forenkling for norske næringsdrivende. For importørene utgjør tollen en administrativ kostnad. Norske importører setter pris på at finansminister Siv Jensen har innført utsatt merverdiavgiftsinnbetaling ved import. Det ville være et enda enklere forenklingsgrep å redusere tekstiltollen.

Fjerning av denne skatten på klær og andre tekstilvarer vil være et forenklingshåndslag til norske næringsdrivende, et utviklingshåndslag til produsenter i fattige land og en stor gevinst til forbrukerne. Så hvorfor er ikke denne regjeringen på ballen?