Trond Lykke er død

Det melder blant andre Adresseavisen. En friskus av de helt sjeldne i norsk dagligvarehandel er borte.

‘Sin egen Lykkes smed,’ var tittelen på portrettintervjuet jeg gjorde med Bunnpris-gründeren for bladet Kjøpmann i 1974: «Min far var nok i snilleste laget. Han sa til sine utro tjenere at de måtte være så snille å slutte å stjele. Jeg kastet dem ut.»

Måtte rydde opp

Han fikk i dobbelt forstand en tøff jobb da han entret sjefsstolen i Lykke-konsernet i 1974, 27 år gammel. I praksis hadde han vært sjef siden han var 21. I flere år hadde selskapet slitt med røde bunnlinjer. Det måtte til en kraftig opprydning: «Ikke bare stjal medarbeidere for egen vinning, det var stort svinn også på hva vi kaller ‘vennesalg’, et kjent fenomen i bransjen.» Et sikkerhetsfirma ble engasjert i prosessen, som medførte at 11 kassadamer røk ut. Resultatet av opprydningen var at bruttofortjenesten ble forbedret med to prosentpoeng.

Lykke presiserte i intervjuet, med henvisning til sitt sterke engasjement i Norges kolonial- og landhandelforbund og som formann i den lokale kjøpmannsforeningen:

– Jeg har ikke et ovenfra-og-ned-syn på våre butikkmedarbeidere, selv om jeg er klar på hvordan utro tjenere skal håndteres. I handelens organisasjoner gjorde jeg meg til talsmann for at ansatte i dagligvarehandelen måtte få lønninger som gjør oss i stand til å konkurrere om den beste arbeidskraften. Det er helt nødvendig om vi skal forbli konkurransedyktige som bransje i Norge.

Skolert for lederjobben

Hans formelle utdannelse var ikke all verden: handelsgym pluss et halvårs studieopphold i England, inntil han måtte hjem for å «ta seg av butikken». Egentlig hadde han gått i den beste skolen: Han var flasket opp i butikk, i helt unge år med oppgaver som å brette kaffeposer, via visergutt og varesjåfør – til kjøtthandler, av alle ting. Han oppdaget nemlig at mange kunder ønsket å handle kjøtt i stort. Derfor begynte han å kjøpe inn hele skrotter, som han egenhendig parterte for å selge halv eller kvart gris eventuelt bakpart okse. På det meste kjøpte han inn 600 tonn slakt på ett år. Rekorden var å partere 120 skrotter på én dag. Fryseren gjorde sitt inntog i norske husholdninger utover på 1960-tallet, og de skulle fylles. Den unge kjøtthandleren gjorde det så faglig skarpt at han ble med i Opplæringsnemnda for butikkslaktere. I en periode var han oldermann i lauget for pølsemakere. Så på sitt vis var han skolert da han entret sjefsstolen i Lykke-konsernet i 1974.

Bunnpris-gründeren

I det offentlige rom er Trond Lykke beste kjent som gründeren av Bunnpris-kjeden, og spesielt for sin feide med Sylvia Brustad om de såkalte brustadbuene, som Bunnpris-butikkene angivelig var modell for. En gedigen PR-kampanje for Bunnpris? – spurte jeg.

– Nei, det var blodig alvor. Jeg syntes det var uhørt at vi som hadde dagligvarehandel som fag, skulle stenges ute da bensinstasjonene fikk lov til å selge melk og brød, egg og pølser helt fritt i helgene og utenfor dagligvarehandelens tradisjonelle åpningstider. Hele lov- og regelverket og gjeldende konsesjonspraksis kom under lupen da jeg nektet å bøye meg. Resultatet ble som kjent en maksimumsgrense på 100 kvadratmeter for brustadbuene, som dermed fikk så godt som frie åpningstider.

Kulturengasjert

I 2005 overlot Trond Lykke stafetten som toppsjef og majoritetseier i I. K. Lykke til sønnen Christian, men fortsatte som medlem av styret og deleier, etter hvert som styreleder i eiendomsselskapet. Han har vært dansk konsul, og ble kåret til Ridder av 1. klasse av Dannebrogordenen. Før det hadde han mottatt Kongens fortjenstmedalje i gull.

Trond Lykke fikk vist sitt kulturengasjement ved å donere to statuer av Trondheims store sønner, Hjalmar ‘Hjallis’ Andersen og Arve Tellefsen, til kommunen.

Odd Henrik Vanebo