Kronikk: Matsvinnet skal halveres, hvordan kommer vi dit?

Av Even Rydningen, samfunnsansvarlig i Too Good To Go Norge. Han står også bak Klimabrølet, og er bosatt i Oslo. Kronikken i Nationen her.

Jeg husker da røykeloven kom. Det var stor ståhei. Daværende helseminister Dagfinn Høybråten (Krf) fikk drapstrusler og måtte ha livvakter.

Nå er det over femten år siden det ble slutt på illeluktende hår og ufrivillig whiskystemme etter en kveld på byen, og savnet er nærmest fraværende. Antall røykere har dessuten stupt siden den gang.

Bruk av tvang må selvsagt minimeres, men sterke, statlige føringer kan være nødvendig for å fremskynde store samfunnsendringer. Det har også koronakrisen vist oss.

Med dette som bakteppe, er tiden inne for klarere tale og tøffere regler i bærekraftarbeidet. For eksempel når det gjelder matsvinn, som vi i Too Good To Go jobber hardt for å bekjempe.

Matsvinn står for opptil ti prosent av de globale klimagassutslippene. Et område større enn Kina blir brukt til å produsere mat som ikke spises, og enorme mengder naturressurser går til spille. Det at 800 millioner mennesker samtidig sulter på verdensbasis, gjør matsvinn-problemet til en enda større skandale.

Ifølge FNs bærekraftmål skal matsvinnet derfor halveres innen 2030. Også norske myndigheter og matbransjen har inngått en banebrytende avtale om halvering. Det trengs, for i Norge kaster vi over 390.000 tonn mat i året.

Den gode nyheten? Å redusere matsvinn er faktisk den mest effektive måten å redusere CO2-utslipp på.

Mange aktører innen matindustrien og dagligvarehandelen skal ha skryt for å ha iverksatt gode tiltak, til tross for at de har mer å gå på. Politikerne har også kommet på banen, men de må gjøre mer. Og forbrukerne? De er ikke engang sikre på hva bærekraftige handlinger innebærer, skal vi tro Opinions Forbruker og bærekraft-rapport.

Nylig sendte vi inn våre innspill til Klimakur 2030, som utreder hvordan vi kan kutte norske klimagassutslipp.

Vi mener det må grunnleggende, systemovergripende endringer til for at å skape en bærekraftig klode for de neste generasjonene.

Blant annet argumenterer vi for at bransjeavtalen om reduksjon av matsvinn, som i dag er tuftet på valgfri deltagelse, må inkludere flere aktører og sikre at også de som ikke gjør endringer frivillig, blir med. En egen matkastelov, som har vært på trappene lenge, er en naturlig forlengelse av dette.

Loven må være basert på prinsipper fra sirkulær økonomi, med hensikt om å minimere svinn og holde ressursene i omløp så lenge som mulig. Mekanismer som belønner reduksjon av svinn og straffer forurenserne, bidrar til måloppnåelse. Slik elimineres svinnet fra matvarekjeden.

Forandring er smertefullt, men nødvendig for å etablere ny adferd, noe både røykeloven og koronatiltakene er eksempler på.

Og vi må ikke glemme forbrukerne. Enkeltindivider står for nesten seksti prosent av det norske matsvinnet. Hver åttende handlepose kastes.

Det er imidlertid holdningsendringer på gang. Alle kildesorterer, det er vanlig å kjøpe single, brune bananer og det er blitt trendy å lage restemat – spesielt i det siste. Og mye hjemmetid under koronakrisen har gjort at flere har fått øynene opp for alt man kan gjøre med middagsrester og grønnsaker som synger på siste vers. Det viser en undersøkelse som Norstat har gjort for oss i Too Good To Go, hvor det også kommer frem at folk har fått en økt respekt for mat og dem som skaffer oss maten.

Vi vet også at nordmenn er blitt ivrige matreddere de siste årene, noe én million nedlastinger av appen vår og tre millioner reddede måltider siden oppstart, er bevis på.

Men for å skape store, varige adferdsendinger når det gjelder matsvinn, må det skje noe mer. I den forbindelse trenger vi myndighetenes drahjelp. I innspillene til Klimakur 2030 oppfordrer vi derfor myndighetene til å kommunisere mer aktivt med forbrukerne. Politikerne må ganske enkelt uttrykke seg tydeligere om naturødeleggelsene knyttet til matsvinn, hvordan verden kan se ut hvis vi slutter å kaste mat – og hva dette vil kreve av oss.

Vi vet at sterke stemmer kan trigge ny atferd, og alt tyder på at forbrukerne er klare. I Opinions Forbruker og bærekraft-rapport mener 6 av 10 nordmenn at myndighetene bør innføre strengere regler som tvinger oss til å være mer miljøvennlige. Videre har 8 av 10 ambisjoner om å leve mer bærekraftig, men mange er usikre på hva dette innebærer. I dette paradokset ligger det et stort potensial.

Noe av det mest bærekraftige vi kan gjøre, er å spise opp maten og ikke kjøpe mer enn vi klarer å konsumere. Her har hver enkelt person et ansvar, og vi kan glede oss over at summen av handlingene våre betyr mye. De er rett og slett avgjørende for at vi skal nå bærekraftmålene.

Brødrestene vi dumper i matavfallet utgjør enorme mengder CO2-utslipp. I stedet for å kaste dem, bør vi strekke oss langt for å spise dem opp eller bruke dem til noe nytt. Hver skalk, fløteskvett og slappe selleristang teller. Går du og jeg foran med et godt eksempel – hjemme og i kantina – følger andre etter, og sakte, men sikkert vil stadig færre av oss kaste mat.

Ispedd litt tvang, så blir dette bra – riktignok kombinert med positiv ordlyd på et bakteppe av alvor og inkluderende tiltak. Det er slik vi får flere med oss i kampen mot matsvinn.